Nå sitter jeg på T-banen og hører på Lana Del Rey, jeg sitter ved siden av en mann med briller som drikker iskaffe og overfor en dame med sekk på magen og en mann med et besynderlig hårfeste. Alle sitter med musikk på ørene, inkludert meg, det er en trist verden vi lever i.

I dag har jeg kjøpt både sytråd og p-piller i siste liten og jeg hadde egentlig livet under kontroll inntil jeg kom på at vi i dag blir tildelt nok en obligatorisk oppgave, hurra. Lana Del Rey sin tiss smaker visstnok Pepsi, jaggu litt av et kvinnfolk, er det rart jeg føler meg mindreverdig? Nei. På den andre siden virker hun mindre og mindre mystisk og mer og mer dåsete etterhvert som jeg ser på musikkvideoene hennes og intervjuer og sånn, jeg prøver å gjøre litt research for å finne ut om hun egentlig er verdig min beundring og jeg begynner å mistenke at hun fortjener i det minste litt mindre enn det hun hittil har fått, og takk og pris for det,  det å beundre Lana Del Rey suger livsgnisten ut av meg. Idoler gir meg bare prestasjonsangst og mindreverdighetskomplekser, ihvertfall sånne som Lana Del Rey.