Hahaha. For ganske mange år siden, da jeg fortsatt bodde hos mine foreldre, hadde jeg et prosjekt der jeg tok med båndopptaker til middagsbordet og dokumenterte samtalene. Ikke vet jeg hvorfor. Alle lydopptakene er nok borte for lengst, men i dag fant jeg et worddokument med en kort transkribert samtale:

Pappa (om et mystisk utslett som skaper mye hodebry for tiden): it’s only on the left side of my body. Look! Isn’t that weird?

Medusa (til Pappa): Are you getting smaller arms?

Mamma: Mhm.

Pappa: I don’t know…

Medusa: Oh my god! You’re getting chicken arms!

Mamma: He’s getting old, his arms are getting small and his belly is growing big.

Meg: What was that you said about your body yesterday?

Pappa: I said...  It’s beautiful, I have a beautiful body.

Mamma: When you get old, you’re arms and legs grow weaker and your belly grows big. Like Bestefar. A lot smaller arms than belly.

Pappa: Look at this! I can’t believe this rash is on my hand now. It makes no sense. Right here! Up along the whole side there and down here. All the way along here.

Mamma: Shouldn’t you pay more attention to my fever than your rash?

Pappa: As a matter of fact, no. ‘Cause I know your fever is just a little cold, and it’s gonna go by. My rash, we have no idea what it is… if it’s a rash, if its eczema…

Mamma (gestikulerer mot magen sin): The pain in the side here could be anything. It could be ovarian cancer, it could be anything. You don’t know.

Pappa: Yeah, well you’re the one going around with a freaking ball in their boobie or whatever it is.

Mamma: Poopy?

Pappa: No, no, in their uterus.

Mamma: Ja ja ja.

Pappa (til hundene, i en tåpelig stemme): Oh so nice doggies. Good girl Billie, and you Doris, am I saying nice things to your mother (Billie)?

Medusa: why is gas dangerous to inhale?

Jeg har fått kontorplass og en del staselige ansvarsområder som følge av at jeg lurte noen til å gi meg et stipend. Det er sånn det føles nå. Jeg tror jeg skriver mye bedre enn jeg tenker, eller kanskje jeg heller bare klarer å tenke samtidig som jeg skriver, eller kanskje også når jeg går. Jeg klarer i hvert fall ikke å tenke en eneste sammenhengende tanke i samtale med andre. Det begynner å bli veldig slitsomt.

I tillegg til en delt kontorplass med egen stol og stasjonær pc og en potteplante som har sett bedre dager er det her også et ordentlig kjøkken for de som hører til her! La meg presisere: det er altså et rom som et utrustet, ikke bare med et kjøleskap fyllt til randen med mugg og en livsfarlig vannkoker, men som i tillegg har: kjøkkenskap og skuffer med servise og bestikk, hygieniske kjøleskap, snill vannkoker, oppvaskmaskin og KAFFETRAKTER. Man skulle kanskje tro jeg drakk mye kaffe for tiden, men jeg har vært handlingslammet av en del vanskelige avgjørelser. For det første: kaffe uten melk er trist brunt bittert vann. Kaffe med melk er deilig varmende glede i kopp. Jeg kan jo ikke stjele andres melk. Dessuten vil jeg ikke kjøpe min egen fordi jeg synes det er vanskelig å beregne hvor mange dager jeg er her kontra andre lesesalen og hvorvidt jeg får drukket den opp og slike problemer som egentlig ikke er problemer i det hele tatt men som allikevel fremstår som hindringer fordi jeg er livredd for at noen skal dømme meg som uansvarlig eller hensynsløs. Jeg vurderte å kjøpe en kaffefløte eller matfløte (hvilken av dem er det som har så lang holdbarhet, jeg husker ikke), men landet istedenfor på coffee mate. Det løser alle mine problemer fordi jeg kan forsyne meg med svart kaffe på kjøkkenet og fremstå som en skikkelig voksen voksen, og så kan jeg pøse på med coffee mate på kontoret mitt når ingen ser det. Og holdbarheten er jo tilnærmet uendelig. Problem løst. Føler meg like smart som da jeg innså at cola i kaffekopp er til forveksling lik svart kaffe, og sjokolademelk i kaffekopp til forveksling lik kaffe med melk, så jeg kan slippe unna med å drikke teite ting og se ut som jeg er en normal voksen.

Vi har fått for vane å ta i mot helt absurde forespørsler til nattasang. Stort sett går det i forslag som «spiderman og brannmann sam løper fort!» eller «shrek og pappa er venner» eller «tante Ingrid er kanin» eller «edderkopper spiser bare fluer, ikke barn». Av og til vil han bare ha en setning eller et navn repetert til melodi feks slageren «spiderman, spiderman, spiderman, spi-spi-spi-spiderman spiderman, SPIDERMAN!», noen ganger stiller han høyere krav til innhold og sammenheng. Før var alle sanger stort sett på melodien til Bæ-bæ-lille lam, nå er det helt bingo. Ekstra spennende er det jo at jeg og Frode er inne på rommet og synger til dem sammen og vi får ikke akkurat tid til å forberede oss eller synkronisere oss, eller avtale tekst eller melodi. Det er KJEMPEGØY. Det blir helt kaos-sanger av det. Vi produserer hit på hit, hver bidige dag. Nå har VBB (eldstemann) fått helt dinosaur-dilla. Da har forespørslene gjerne vært dinosaur-relaterte «tyrannosaurus rex er skummel, men bare snill mot meg!», «brachiosaurus og titanosaurus og diplodocus har lange halser» osv. I dag var det «ankylosaurus wrecking ball», satt til melodien av (ikke overraskende) «wrecking ball» av Miley Cyrus.