Jeg hadde besøk av min aller beste venn her forleden. Vi drakk kaffe. Hun syntes kaffen smakte julemat, jeg tok det først som et komplement, og så for meg kanel og appelsin og nellik og pepperkaker. Så utdyper hun, og det kommer frem at hun synes kaffen min smaker svin.

Hører forresten nok en gang på lana del rey, hun ødelegger livet mitt.

Apropos ødelagt liv. Jeg ga ved et uhell foreleseren min en klem. Jeg blir fremdeles helt skjelven av å tenke på det, det var så flaut. Tror jeg. Det kan hende det var han som ga meg en klem, det var nemlig det jeg trodde der og da. I ettertid tenker jeg forøvrig at det hadde vært veldig rart, og trekker derfor den smertefulle konklusjonen at det var jeg som ved et uhell ga ham en klem, foran et helt auditorium fullt av studenter. Satan.

Noen av dere husker kanskje at jeg for noen måneder siden nevnte at det var under to måneder til eksamen og at jeg ikke har så mye som åpnet en bok. Eller noe i den duren. Sørgelig nok er dette fremdeles tilfellet, til tross for at eksamenstiden allerede er forbi. Dette holder spenningsnivået i livet mitt oppe, til tross for at det er ferie og livet mitt er nokså hendelsesløst. For øvrig er det verdt å nevne at jeg nappet ut en visdomstann her forleden, og er derfor full av selvmedlidenhet. Jeg er generelt helt likegyldig til tannlegen, og har aldri hatt noen angst relatert til tannlegebesøk. Derfor gruet jeg meg heller ikke noe særlig, men til min store forskrekkelse var det helt utrolig ubehagelig. Bedøvelsessprøytene var gøyale, og jeg har ingenting i mot å ha tannlegehender i munnen. Men min endeløse ro gikk brått over da tannlegen ba om et skalpell. Det var ikke greit. Er det noe jeg ikke vil ha i munnen i bevisst tilstand så er det et skalpell. Dessuten knaste og knirket det noe voldsomt. Jeg fikk sting i tannkjøttet. Til slutt var torturen over og tannen lå blodig på bordet ved siden av meg. Jeg var veldig takknemlig for å få den med meg hjem. Om en uke skal jeg trekke enda en, men nå har jeg ihvertfall vett nok til å grue meg.

Nå hadde jeg nettopp laget tidenes beste kopp kaffe. Kaffen er forsåvidt helt uinteressant, dets formål var simpelthen å være et medium for alt sukkeret og sjokoladen jeg ville ha i meg, uten å måtte ty til den gamle gode "spise sukker med skje"- metoden. En halv kopp kaffe, en halv kopp sjokoladesirupaktige greier og en liten skvett med kremfløte (nå tenker dere kanskje enten at koppen har rent over eller at jeg er påfallende dårlig i brøkregning, men det er ikke tilfelle, jeg har bare en diger kopp). Så tok jeg med meg koppen ut i solen og hadde tenkt til å kose meg skikkelig, da jeg kom til å velte koppen utover mobilen så den fikk seg en skikkelig god dukkert. Jeg tror det er en del sjokoladesirup i mobilhøytalerene. Det overrasker meg ikke at jeg har sølt sjokoladesirup på mobilen min, det som overrasker meg er at det ikke har skjedd før. Med tanke på hvor mye sjokolade/sjokoladesirup/kakao jeg spiser/drikker, hvor mye hayday jeg spiller og hvor usedvanlig klumsete jeg er, har vel egentlig mobilhøytalerne mine levd på lånt tid.

Jeg så The Lorax for noen helger siden, og begynte å gråte veldig mye. Det var en utrolig fin film, jeg skulle ønske verden var så enkel at man kunne fikse all verdens fordervelse med et frø, men det er den jo ikke. Verden er som lana del rey, kompleks og deprimerende. Bortsett fra det tror jeg verden og lana del rey har nokså lite til felles.

Folk er søte. Ved siden av der jeg sitter på bussen står det en nokså barsk mann med tøff skinnjakke og drikker en liten kartong appelsinjuice med sugerør. Utenfor vinduet står det en mann i regnjakke og leker med et klesstativ. Og dessuten regner det for øyeblikket nokså mye, så folk står og klamrer seg til paraplyene sine. Når jeg bruker paraply forestiller jeg meg alltid at jeg gjemmer meg under en diger sopp.

Jeg har lært meg å synkronisere promping med musikk, og resultatet er storslagent. Egentlig burde jeg vel lagt ved en lydfil eller et videoklipp, men det blir i overkant intimt, så jeg illustrerer således:

[Timon:]
I can see what's happening
(What?)
And they don't have a clue
(Who?)
They'll fall in love and here's the bottom line:
Our trio's down to two.
(Oh.)
Ze sweet caress of twilight
There's magic everywhere
And with all this romantic atmosphere
BÆM! (PROMP!)
Disaster's in the air

Jeg elsker følelsen av å prompe i vei oppover bogstadveien mens jeg hører på "Can You Feel the Love Tonight" (løvenes konge) på full guffe og føler meg som verdens vakreste uavhengig av hvor ekkel jeg vet jeg er. Fordelen av å fise offentlig er at ingen legger merke til det. Så jeg tripper oppover, pent og pyntelig, håret blafrer akkurat passe mye i vinden, rumpeballene vibrerer, jeg har på meg vannfast mascara så jeg kan se vakkert likeglad ut til regnet som former små dråper på ansiktet mitt, og endetarmen er i full aktivitet. I all hemmelighet. Jeg lurer verden.

Jeg er den raskeste jeg vet om til å bæsje. Nå skal det sies at jeg ikke har full kontroll over alle mine bekjentes bæsjevaner, men jeg er litt over gjennomsnittlig interessert i avføring, og derfor har jeg relativt god oversikt. Ifølge mine undersøkelser er jeg en racerbæsjer uten sidestykke. Jeg er vel å merke ikke en av dem som slår leir på toalettet hver bidige gang jeg skal tømme endetarmen, hvilket naturligvis kutter en del ned på tidsbruken. Frode for eksempel, har med seg et helt bibliotek på do og sitter og koser seg skikkelig. Medusa tar konsekvent med seg PC'en sin, og ser på serier og hører på musikk og denslags. Hun tilbringer for øvrig mye tid på toalettet uavhengig av avføring og urin, spesielt om vinteren, ettersom det er nokså godt og varmt der inne. Hun bæsjer gjerne i selskap. Da vi var mindre insisterte hun på å alltid ha med seg noen på do. Jeg har traumatiske barndomsminner av å sitte på et oppvarmet gulv i et lite rom fylt av tung, varm luft full av avføringsduft og allskens gasser, og trygle min søster om å få slippe ut. Hun hadde låst døren og tviholdt på nøkkelen. Lille djevel.

Jeg derimot bruker kun et par sekunder. Svisj, plask, tørk, opp med underbuksen. Vips.

I tillegg til frisørbesøket var jeg i går også innom XXL, hvilket er en særdeles sjelden begivenhet. Det var en svenske som jobbet der, og han het Karl Johan. Det var gårsdagens høydepunkt, det at han het Karl Johan, ellers er jeg helt likegyldig til hele fyren. Karl Johan. Det er et begivenhetsrikt liv jeg lever. Før øvrig er det i ferd med å bli enda mer spennende, for nå er det under to måneder til eksamen og jeg har ikke så mye som åpnet en bok. Jeg lurer på hvordan det løser seg, det blir spennende å følge med på.

I går var jeg hos frisøren. Uheldigvis betyr det at jeg ikke lenger kan vaske meg under armene med mine skjønne lokker. Jeg kan ikke engang skrubbe skuldrene med dem. Jeg ser ut som han du finner når du googler etter bilder av "lilo and stitch jumba" og så ser for deg en bollesveis oppå. Da min særdeles sosialt kompetente (ha) far så meg utbrøt han at jeg så "big and broad" ut. Senere prøvde han å rette opp i sin skjebnesvangre feil ved å si at han mente puppene mine. Jeg trenger vel ikke å påpeke at han er gæren.

Jeg begynner å bli nokså bekymret for min eldste hund, la oss kalle henne Hund. Jeg frykter hun er alvorlig deprimert etter at hennes elskede mor døde rett før jul. Nå holdt jeg helt ærlig på å skrive hjul, det sier litt om hvor oppskaket jeg er. Ihvertfall. Hund ligger bare og surmuler hele dagen, hun er likegyldig til alt og nekter å spise noe annet enn mesterlig preparert varm mat, noe som for øvrig begynner å bli nokså slitsomt. Jeg har prøvd alt fra gladmusikk til hundesjokolade, og masse kos og tur, hun fikk til og med lov til å sove i sengen min her forleden, og det er å ofre både nattesøvnen og et sett sengetøy. Allikevel forblir hun mørk til sinns.

Nå sitter jeg og promper og koser meg skikkelig. På toalettet. Jeg vet ikke egentlig hva jeg synes om å ta med seg mobilen på do, det er helt sikkert uhygienisk osv, men jeg kan ikke si det plager meg. Jeg tørker alltid av eventuell bæsj. Jeg bare tuller. Jeg lar bæsjen være! Ha ha ha! Jeg dobbelttuller! Snedig! Jeg er skikkelig i slaget i dag.

Apropos i dag. Jeg er så sliten. De siste par dagene har jeg jobbet iherdig fra morgengry til midnatt, malt vegger og malt tak og vært arg. Det er hardt arbeid å male tak. Ikke noe sims for å si det sånn. Dessuten fikk jeg håret fullt av maling, og gulvet fullt av maling og det var egentlig et kaos uten like. På den lyse siden er nå mine foreldres rom malt i en gyselig lillafarge, og taket, og uheldigvis gulvet, og dobbeltuheldigvis mitt hår er en snasen kombinasjon av hvitt og brunt.

Medusa fløy av sted på tirsdag og blir sikkert tafset på av sin såkalt utkårede i dette øyeblikk. Jeg er skeptisk.

Nå har jeg jammen sittet og spilt HayDay med hestehalen min dyppet i en kopp te. Ser man det. Det overrasker meg ikke, man vet aldri hva som skjer med kroppsdelene mine når jeg ikke følger med, de lever sitt eget liv, og det gjelder visst håret mitt også. Nå lukter det herlig chai av det. Apropos hår så oppdaget jeg noe fiffig i dusjen i går, nemlig at håret mitt er langt nok til at jeg kan vaske armhulene mine med det. Og apropos dusj så har jeg begynt å trene. Jeg er like overrasket som alle jeg kjenner, for det er lite jeg har slik et hatsk forhold til som det å trene, men for et par uker siden hadde jeg en skrekkelig opplevelse som omhandlet en innbilt nær-døden opplevelse (innbilt hjertetrøbbel for å være presis), og etter det har jeg innsett at det kan være en god idé å jobbe litt med helsen så jeg ikke har noen grunn til å frykte hjertetrøbbel i en alder av 19.

Jeg har en lei tendens til å følge med på andres samtaler når de foregår så jeg helt uten å anstrenge meg kan høre hva noen snakker om. Nå foreksempel sitter jeg helt i hjørnet i kantinen, en plass nøye utvalgt for å sørge for at ingen kan se pc-skjermen min når jeg spiller sims, ettersom jeg har nok selvinnsikt til å forstå at det ikke er helt sosialt akseptert. I hvert fall: denne plassen er også veldig gunstig plassert med tanke på overhøringsmuligheter. Jeg kunne naturligvis valgt å være litt diskret, men det er jeg selvfølgelig ikke, ikke vet jeg hvorfor, men jeg ender alltid opp med å stirre på folk og følge med på samtalene deres, hvilket er helt utrolig creepy.

Før øvrig har jeg en tilståelse å komme med. HayDay. Appen. Spillet. Gård.

Jeg tror endelig simsavhengigheten min er i ferd med å løsne sitt grep om livet mitt. Det som ikke kunne skje har skjedd, og jeg velger, av egen fri vilje og helt uten ytre påvirkning, å ikke spille sims. Jeg er drit lei, og det var jaggu på tide, dette har fått holde på altfor lenge. Så her er en revidert timeplan (nå for de neste 24 min):

- pirke vekk rosinen som har satt seg fast på pc'en min

Og det er vel egentlig det jeg rekker, for den sitter satans godt fast. Ikke vet jeg hvordan den kom dit heller, jeg kan ikke huske sist gang jeg spiste rosiner. Men jeg er ikke overrasket, finnes det en rosin i en mils omkrets fra meg er det vel egentlig en selvfølge at den finner veien til pc'en min og setter seg fast i en utrolig utilgjengelig krok.

Nå har jeg ikke hørt på Lana Del Rey hele helgen, men jeg nynner stadig på en merkelig kombinasjon av omtrent alle Lana Del Rey sanger på en gang. Satt sammen blir det en riktig lystig trall. Nå sitter jeg i kantinen og venter, jeg er en time tidlig ute, og planen min er som følger:

1. spille sims
2. kjøpe kakao
4. spille sims
5. drikke kakao
6. spille sims
7. spise en banan
8. se over obligen min og se etter steder jeg har dritt meg ut
9. spille sims

Jeg skal under alle punktene også høre på Lana Del Rey, vel å merke utenom 2. For å rekke å komme igjennom denne særdeles ambisiøse timeplanen må jeg se og sette i gang umiddelbart, hei og hopp.

Pinlige sykdommer. Fantastisk TV. Mennesker kureres for alle slags skrekkelige sykdommer og ubehageligheter, og jeg får se på hele prosessen fra sofaen. Det finnes få ting som er så underholdende som skikkelig vaskeekte blod og gørr og utslett, spesielt når alt ordnes opp i og blir friskt og fint og alle er glade og vi får litt statestikk og nyttige tips og opplysninger. Hurra. Sist gang jeg så på Pinlige sykdommer, med min prompeglade far, fikk vi høre at dersom man fiser mer en 25 ganger daglig bør man oppsøke lege. Dette gjorde min far særdeles oppskaket. Løgn og bedrag, mente han det var. Dagen etterpå talte han 55 promper, og var nokså stolt. Han ser på seg selv som sunnheten selv, hvilket er en vrangforestilling uten sidestykke, og mener dermed at hans 55 promper er bevis for at pinlige sykdommers påstand er pølsevev. Nå fikk jeg lyst på wienerpølser. Og nok en gang er jeg søvning.

Nå jobber jeg iherdig meg obligen min. Sist gang jeg skrev en oblig, 3 uker siden, gjorde jeg det i fylla og det gikk skikkelig bra, så jeg vurderer å ta meg en tur på vinmonopolet, men det snør så jeg tror ikke jeg orker. Jeg er høy på livet uansett, hva pokker skal jeg med alkohol. Søsteren min reiser utenlands førstkommende tirsdag for å møte sin utkårede, hvilket kanskje er en overdrivelse fra min side. Hun skal ihvertfall møte noen. Ikke for første gang vel å merke, takk og lov, men for andre gang, og andre gang er ikke så mye mer enn første gang, så jeg er lettere bekymret. 18 år gammel er hun, la oss kalle henne Medusa. Hun er tøff som toget, så jeg regner med at det går fint, dessuten har hun en glimrende stedssans og et utrolig kraftig spark så hun er egentlig utstyrt for å takle hva som helst. Hun kan også bite rimelig hardt, dog dette er noe hun gjør stadig sjeldnere, heldigvis.

Jeg skal ingensteder, til tross for at jeg tilbringer stadig mer av min dyrebare tid på ryanair.com.

Nå googlet jeg nettopp (nokså forventningsfullt) "lana del rey mindreverdighetskomplekser", og til min forskrekkelse var jeg ikke et av resultatene. Så oppdaget jeg at jeg i innlegget mitt hadde stavet "mindreverdighetskomplekser" feil. Så jeg prøvde på nytt, med skrivefeilen tatt hensyn til, og allikevel var jeg ikke et av resultatene. På den lyse siden har en sør-koreaner forvillet seg hit, hurra for det, eller 만세하고 있어야합니다 환영합니다! om du vil.

I dag satt jeg barnevakt for en førsteklassing, la oss kalle henne Trude. Jeg fortalte Trude at jeg kjedet meg for tiden, og lurte på om hun hadde noen ideer til hva jeg kunne ta meg til. Trude fortalte meg at det beste hun visste var å være med venner. Det var et dårlig tips, synes jeg. Personlig misliker jeg folk generelt, unntakene er få, og for øyeblikket er de eneste unntakene enten Trude, Frode eller langt borte. Hun foreslo også å lage en magisk oppskrift med mye sukker i. Det rådet har jeg fulgt, i hvert fall den delen som omhandler sukker. Deretter spilte vi krig og drakk saft.

Akk.

Klokken er midt på dagen, solen skinner og fuglene kvitrer (antakeligvis, ikke vet jeg hva fuglene driver med, vinduet mitt er lukket godt igjen) og jeg sitter i kjelleren og spiller sims. Jeg har klatret opp trappen én gang siden jeg kom hjem fra forelesning og la meg i sengen, og det var kun for å ete en spiseskje sukker. Bør jeg være bekymret for mitt eget ve og vel? Antakeligvis. Jeg har for øvrig funnet en Ole Brumm sitatbok, jeg er rimelig sikker på at jeg deler psyke med Ole Brumm.

Nå ble jeg skikkelig gira. Bloggen min har blitt vist hele 27 ganger. Jeg vet ikke hvor mange av de som er meg, antakeligvis de aller fleste, men jeg vet at jeg verken har vært i USA eller Tyskland det siste døgnet, hvilket betyr at det er 9 stakkarer i USA og 2 i Tyskland som har forvillet seg hit, jeg regner med at ingen har vært her flere ganger enn én, det hadde overrasket meg, spesielt med tanke på at jeg skriver på norsk. Da gjenstår det 16 visninger i Norge som må gjøres rede for. Utrolig spennende. Det er sikkert noen fortapte sjeler som har googlet Lana Del Rey eller noe i den duren. Kanskje "lana del rey minderverdighetskomplekser", jeg kan umulig være den eneste som sliter med denslags. Apropos Lana Del Rey så har jeg funnet ut at hun var alkoholiker da hun var 14 år gammel. Det gjør henne gæren og kompleks. Og at hun har studert metafysikk. Det gjør henne intelligent. Satans metafysikk. Det er lite som gjør meg så aggressiv som metafysikk, jeg benekter ikke at det er interessant og spennende osv, men det kan til tider fremstå som metafysikkens oppgave simpelthen er å gjøre verden mye mer komplisert og interessant og mystisk enn den egentlig er. Er det én katt på matten? Er det 1001 katter på matten? Tibbles? Tib? Mulige verdener? Finnes det en fortid? Kan ting egentlig forandre seg? Spiller det virkelig noen rolle?

Her er for øvrig en liten hilsen til mine amerikanske venner: Hello hello.
Og til mine tyske beundrere: Hallo und herzlich willkommen, meine Freunde. (Takk til Google Translate)

Nå er jeg søvnig nok en gang, som alltid, men klokken er bare ett over tre og jeg skal straks ut og gjøre ærend. Det er nok teen jeg drikker som er årsaken til det, den heter "Calm" og det er vel egentlig det siste jeg trenger noe mer av, jeg er så rolig for tiden, det er bare stillstand i livet, jeg mugner i min egen kjedsomhet, jeg er så rastløs, kanskje jeg ikke er spesielt rolig allikevel, rastløs og rolig er vel strengt tatt ikke kompatible. Jeg lager meg litt mer te, må roe meg litt.

I dag på forelesning satt det en fyr et par rader foran meg og tygget på lommeboken sin, det var utrolig rart gjort. Katten min bet meg i puppen i går, det var også utrolig rart gjort. Jeg tygger extra tyggis med jordbærsmak, og det er faktisk en litt festlig historie bak. Det var en kald natt i Oslo by. Jeg stod og hutret på bussholdeplassen. En mann sjanglet bort og lurte på om jeg ville varme ham i en seng, jeg takket høflig nei. Jeg plasserte ham på riktig buss etter en hyggelig samtale. Det var fremdeles 6 minutter til min buss kom, så jeg bestemte meg for å kjøpe meg en pakke tyggis med eukalyptussmak. Narvesen hadde et skikkelig godt tilbud på to pakker tyggis, og jeg takker aldri nei til et realt kupp, men jeg klarte ikke bestemme meg for smak nr. 2. Mannen bak disken følte tydeligvis min fortvilelse, og han foreslo jordbærsmak. Han sa den var vond, og at de aldri solgte noe av den. Det var nok overbevisning for min del.

Nå sitter jeg på T-banen og hører på Lana Del Rey, jeg sitter ved siden av en mann med briller som drikker iskaffe og overfor en dame med sekk på magen og en mann med et besynderlig hårfeste. Alle sitter med musikk på ørene, inkludert meg, det er en trist verden vi lever i.

I dag har jeg kjøpt både sytråd og p-piller i siste liten og jeg hadde egentlig livet under kontroll inntil jeg kom på at vi i dag blir tildelt nok en obligatorisk oppgave, hurra. Lana Del Rey sin tiss smaker visstnok Pepsi, jaggu litt av et kvinnfolk, er det rart jeg føler meg mindreverdig? Nei. På den andre siden virker hun mindre og mindre mystisk og mer og mer dåsete etterhvert som jeg ser på musikkvideoene hennes og intervjuer og sånn, jeg prøver å gjøre litt research for å finne ut om hun egentlig er verdig min beundring og jeg begynner å mistenke at hun fortjener i det minste litt mindre enn det hun hittil har fått, og takk og pris for det,  det å beundre Lana Del Rey suger livsgnisten ut av meg. Idoler gir meg bare prestasjonsangst og mindreverdighetskomplekser, ihvertfall sånne som Lana Del Rey.

Hører på Lana Del Rey. Jeg spiller egentlig sims også, men så ble jeg så sur på Julius, på sims, datteren til Medusa, faren til Ursula og Amadeus, han skulle lære Amadeus å snakke, men så frøs han helt fast, så verken han eller Amadeus kunne gjøre noe annet enn å sitte på gulvet. Jamie (hans kone og livs kjærlighet) var på dette tidspunktet høygravid, og så kom babyene, Alfa 1 og Alfa 2, men Julius og Amadeus var fremdeles klistret til gulvet, og dette var etter flere dager. Til slutt var lille Amadeus så sulten og trøtt og i dårlig stand at barnevernet kom og tok alle ungene. Alle sammen. Da våknet Julius, den sleipingen. Det var på en måte en lettelse å bli kvitt litt barn, for jeg var ikke i utgangspunktet spesielt gira på tvillinger. Men det var jo utrolig sørgelig. Attpåtil hadde jeg lagret etter Julius satte seg ned med Amadeus så det var ingen vei utenom tragedien. Da ble jeg sur.

Nå er jeg søvning nok en gang, hvilket er utrolig dårlig timing, da klokken bare er 10:13, og jeg må holde meg våken i minst 13 timer til.

Jeg har fått en merkelig greie for Lana Del Rey. Jeg hører på Lana Del Rey hele tiden, og når jeg ikke hører på Lana Del Rey spiller jeg enten sims eller tenker på sangene til Lana Del Rey, tekstene og sånn, og jeg blir skikkelig melankolsk av Lana Del Rey, det er der problemet oppstår. Jeg skal kanskje på Lana Del Rey konsert. I går begynte jeg å skrive en Lana Del Rey blogg, men jeg tok heldigvis vettet til meg og lot være. Det hadde vært for ille, spesielt med tanke på at jeg prøver å fase henne ut av livet mitt, Lana Del Rey, sammen med The Sims 3, ødelegger livet mitt. Jeg er drit lei av å spille sims, og allikevel gjør jeg det hele tiden, det begynner å bli nokså deprimerende, jeg trenger et prosjekt. Sabla Lana Del Rey. Jeg har vurdert å bli skikkelig politisk aktiv, og bli sånn superengasjert i en megaviktig sak og gi all min tid og alle mine krefter og brøle høyt i demonstrasjoner og sånt, men jeg er redd jeg kommer til å drite meg loddrett ut og velge en skikkelig døll sak å kjempe for uten å være klar over det selv og så oppdage det om en stund og skamme meg skikkelig for at jeg valgte nettopp den saken og ikke en annen, mye viktigere sak. Etter å ha sett et utrolig interessant TV-program på VOX om å bo på bitteliten plass ble jeg skikkelig inspirert til å kjøpe campingvogn, men den billigste jeg fant på FINN var 10 000 kroner, og jeg har ikke 10 000 kroner for hånden akkurat nå, dessuten har jeg ikke førerkort. I tillegg til alt dette er jeg på god vei til å bli tjukk og det er det siste jeg trenger, for jeg vet utmerket godt at blir jeg tjukk så forblir jeg tjukk, takket være min ikke-eksisterende viljestyrke. Det er et sørgelig liv jeg lever. I det minste er jeg dritgod på sims, jeg har sjelden sett så vakre familier med så vakre hus, og alle finner edelsteiner og når toppen av karrierestigen og har årnings hele tiden, og får masse glade barn som lærer seg å både snakke og gå etter en dag. Jeg tror jeg er i ferd med å bli en sånn person som blir helt fortapt i dataspill. Jaggu bra det er sims, da lærer jeg i det minste litt om det virkelige livet. Nå er jeg søvnig nok en gang, men jeg har ikke tenkt til å sove ennå, først må jeg se på TV litt, det er viktig å få klemt inn litt TV-titting i min hektiske timeplan full av viktige aktiviteter. Sørgelig nok er det Paradise Hotel istedenfor NCIS på TV, det var dagens dårligste nyhet.