Okei. Tidenes kaoskveld. Vi passer huset og hundene til foreldrene mine i sommer, da de er på ferie. Her er det badekar. I kveld skulle jeg prøve å ta et bad sammen med Baby for første gang. Det er superhyggelig, han er i perlehumør og alt er i skjønneste orden. Så krummer den lille ryggen seg og hele den lille kroppen spenner seg og jeg tenker "pokker nå bæsjer han!", og ut kommer tidenes fjert og jeg puster lettet ut. Så bæsjer han. Så bæsjer han igjen. Og en idyllisk stund blir til et bad i bæsj. Og jeg er alene hjemme. Mens vi ligger der og dupper i avføring mens jeg prøver å pønske ut en plan for hvordan vi kan komme oss ut derfra på en ca trygg og hygienisk måte, plinger mobilen min med en sms fra mamma: "Bring kommer om 15-20 min - er dere der?". Null stress mamsi, er bare fanget i et badekar fullt av bæsj med en stadig sintere baby. Ved et mirakel er vi begge sånn ca klare når bring kommer, men baby er skikkelig trøttsinna og skriker og er helt gæren. Nå sover han, og jeg har tatt et glass sjokoladetmelk som kanskje har gått ut på dato, men det er en sjanse jeg er villig til å ta.