Noen ganger så lurer jeg på om jeg er for lykkelig til å være et godt menneske. Jeg vet jo på et intellektuelt nivå at det finnes nok av urettferdighet og ulykke i verden til å gjøre et hvert empatisk menneske fra seg av raseri og sorg, og allikevel går jeg rundt og er sånn helt ukomplisert fornøyd nesten hele tiden. Jeg kan bli midlertidig opprørt og trist av å ta innover meg forferdelige hendelser og tilstander i verden, men allikevel preger det ikke livskvaliteten min i nevneverdig grad, jeg er vedvarende fornøyd. Jeg kan gråte i 10 min av å lese noe om noe fælt i nyhetene, men blir oppspilt og glad i timevis av noe så lite som en litt fin soloppgang eller en morsom interaksjon. Det fremstår jo nesten patologisk når man tenker over det. Er det ikke litt psykopatisk å preges så lite av andres ulykke, når jeg samtidig er så tilbøyelig til å bli uforholdsmessig mye positivt preget av helt ubetydelige gleder i mitt eget liv? Det gjelder for så vidt ikke bare ulykke i andres liv heller, jeg har riktignok levd et relativt privilegert liv, spesielt i et globalt perspektiv, men noen ganger så spør jeg meg selv helt eksplisitt: dette er en vanskelig periode i livet ditt, hvis du kjenner veldig godt etter, er du ikke litt eksistensielt tungsindig? Svaret er nesten alltid nei. Jeg blir midlertidig trist og frustrert og sint, men det setter seg aldri fast, det bare sklir vekk så snart jeg har fått kjent litt på det. Samtidig kan jeg bli helt overveldende glad av fullstendig hverdagslige ting som at «det finnes busser» (et eksempel tatt fra virkeligheten).