Der hvor jeg er nå, er alle imponerende. Jeg, derimot, oser tydeligvis imposter syndrome på lang vei, og alle er sånn: hehe, jeg kjenner meg skikkelig igjen, det er sånn for alle, alle føler seg som idioter, og jeg er sånn: det er lett for dere å si som åpenbart ikke er idioter fordi dere har bevist det med konkrete prestasjoner, hvordan pokker skal jeg vite at jeg ikke er idiot? Skal jeg vise dere den hemmelige bloggen min? Noen med såkalt imposter syndrome, har vel bare selvinnsikt nok til å skjønne at de har tatt seg vann over hodet? På den andre siden, så har jeg til tross for at jeg føler meg mangelfull akkurat nå en snikende mistanke om at jeg innerst inne egentlig er veldig smart.

Jeg er HELT ALENE HJEMME. Husker ikke sist gang det skjedde. Har drukket meg skikkelig skvulpete på rom og cola zero og ligger ute i sommernatten og prøver å pønske ut hvordan i helvete jeg skal klare meg som voksen.  Har hatt en megafin dag, alt har vært sommer. Barna dro midt på dagen og Frode dro sånn i 16-tiden, og etter det har jeg bare gjort som jeg vil. Har ligget ute og fått sommerstemning av å høre på bladene i trærne og fly på himmelen. Har sett mye Netflix. Har hørt på musikk som minner meg om mitt tidligere jeg og prøvd å finne ut om vi er samme person, og det er så rart for jeg føler jeg er nøyaktig den samme, bare at før var det foreldrene mine som var morsomme kaos-mennesker som lagde baluba og nå er det barna mine, jeg er stabilt meg selv, bare med et par meter kortere lunte. Oi oi oi den lunta. Jeg har kjent på et videre spekter av følelser etter jeg fikk barn, men holder meg stort sett i kjent territorium. Jeg leste ferdig Velkommen til dyrehagen i dag, synes den var skikkelig fin. Kjenner meg i igjen i alle skildringene av mammalivet, men ikke så mye av følelsene. Jeg er ikke så bekymret for barna mine. Jeg burde vært mer bekymret for barna mine, det vet jeg. Men de er så tøffe. Spesielt VBB2, hun er mye tøffere enn meg, jeg forstår henne ikke. Så mye vilje. Tror aldri jeg har VILLET så mange ting i hele mitt liv som hun gjør i løpet av en gjennomsnittlig uke. Jeg har veldig lite å stille opp med mot en sånn vilje, men så er jeg jo den voksne osv. Også er det dette med at jeg ikke har forandret meg. Det er rart. Noen ganger tenker jeg: er jeg en lite dynamisk person? Eller: har jeg egentlig forandret meg masse, men mangler selvinnsikten som skal til for å oppdage det?

Og: Hahaha, halo, i begynnelsen av disse koronagreiene sendte jeg et barnebokmanuskript til et forlag og fikk avslag og jeg er skikkelig flau

VBB2 er veldig opptatt av reproduksjon for tiden. Vi har vært veldig ærlige om alt det der, og i tillegg har vi boken Hvordan lager man en baby? Den er fantastisk. Resultatet er at VBB2 er veldig opptatt av egne kjønnsorganer. I hovedsak livmor, eggstokker og EGG. Spørsmål vi og alle andre får regelmessig: «har du egg?» «Jeg har egg i maga mi. De KNEKKER. Har du livmor? Jeg har livmor OPPI TISSEN. EGGSTOKKER. JEG KAN FÅ BABY I MAGA.» Og det er jo (med unntak av knekkingen) sant! Hun har egg og livmor! Men: det er ikke så viktig nå, prøver jeg å formidle.

I likhet med sånn ca hele Norges befolkning har jeg de siste ukene gjort følgende:

- begynt å bake surdeigsbrød

- fått lyst på hund

- innsett at barna foreløpig er for baluba til at vi kan ha hund

- begynt å trene

- bodd i et skinnende rent hjem i ca en uke og deretter i et livsfarlig kaoshelvete

- begynt å dyrke grønnsaker, allerede tatt livet av ca halvparten

I motsetning til mange av mine kolleger har jeg derimot ikke:

- fått til å jobbe fra hjemmekontor

En annen spennende ting som har skjedd er at jeg ved to forskjellige anledninger, og av to uavhengige kilder fra nabolaget har fått tilbakemeldinger på at barna mine er søte og at det er hyggelig å se dem leke ute barbeint og/eller nakne. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om dette skal tolkes som ærlige og hyggelige kommentarer, eller hint om at barna mine er uforsvarlig kledd og ute av kontroll på borettslagets fellesområder.

For noen måneder siden så tok jeg taxi til legevakten kl 06:30 i panikk fordi jeg etter en lang natt med mistenkelige brystsmerter var overbevist om at jeg hadde en sprekkeklar aortaanurisme. Det viser seg at det var halsbrann eller noe i den duren, sjukt vondt. Gikk glipp av et kurs jeg allerede hadde dritt meg masse ut i påmeldingen til.

Jeg leste nylig igjennom noen blogginnlegg og ble svært imponert over egen fremsynthet ved denne bemerkelsesverdig treffsikre observasjonen gjort av undertegnede i mitt aller første blogginnlegg, 11. mars 2013: «I tillegg til alt dette er jeg på god vei til å bli tjukk og det er det siste jeg trenger, for jeg vet utmerket godt at blir jeg tjukk så forblir jeg tjukk, takket være min ikke-eksisterende viljestyrke». For sannelig er det ikke nettopp det som har skjedd! Jeg kjøpte meg nylig et step-maskin-apparat så jeg kan trene hjemme på kvelden uten å ofre min dyrebare tv-tittingstid og jeg må faktisk gå ned noen kilo før jeg kan bruke det fordi jeg er for tjukk for maksvekten. Jeg føler jeg har ganske rimelige krav til egen kropp, som jeg gleder meg til å innfri: 1. bli kvitt hofte (rumpe) smertene. 2. klare å få barna hjem fra barnehagen uten pustepauser.