Siden den gamle mobilen min ga opp for en stund tilbake har jeg kjøpt ny, den minste oppgraderingen jeg fikk tak i på kort varsel. I den forbindelse sluttet Spotify å fungere så jeg måtte reinstallere appen og jeg har glemt passordet/brukernavnet og har ikke surret meg til å ordne det. Med Vaiana-musikken utilgjengelig har jeg blitt tvunget til å utforske iTunes biblioteket mitt, som automatisk fulgte meg til min nye telefon, for første gang på sikkert 5 år. Det har vært en hyggelig opplevelse. Jeg hørte ganske mye på musikk da jeg gikk på videregående fordi jeg valgte en 50 min gåtur over en 15 min busstur hver dag, alle tre år og gikk og hørte på musikk og hadde smile-eksperimenter hele veien hver dag. Når man hører på musikk samtidig som man går så hører man jo ganske godt etter. I tillegg så er det jo typisk sånn at man gjerne hører på den samme musikken ganske mye i perioder før man får lyst til høre på noe nytt, med det resultat at det er enkelte albumer som assosieres veldig sterkt til enkelte tidspunkter og perioder. Det er et album som jeg hørte på sikkert hver dag på vei til skolen i månedsvis, og jeg husker akkurat (nå skrev jeg først akuratt, så akkuratt før jeg fikk det til...) hvor på skoleveien hver sang kom.

At annet morsomt minne som kom til meg helt utrolig sterkt her forleden var fra barneskolen, av at jeg og min bestevenn og en annen god venn satt ute på noen steiner eller en stokk og spiste det hvite av sånt hundegodteri med brunt inni og hvitt rundt. Jeg kom på det fordi jeg fant en oppsmuldret tom og jerry-kjeks i lomma (det skjer ganske ofte) og det minnet meg på følelsen av å lete rundt i lomma etter en bit av det hvite fra hundegodtet. Det brune var helt ufyselig. Jeg var et veldig underlig barn, men det er vel de fleste barn. Jeg husker jeg og min bestevenn prøvde å gjøre oss selv til fugler en gang. Vi lagde reder og fant på informasjon om disse fuglene vi skulle bli til. En annen gang prøvde vi å bygge et helikopter. Vårt mest vellykkede prosjekt må ha vært religionen vi tok til oss og holdt på med gjennom hele barneskolen. Masse ritualer og markeringer, og vi holdt det gående i mange år. Jeg var er veldig religiøst barn, men det gikk over.

Det har skjedd noe jeg aldri trodde kom til å skje. VBB2 sover en anelse bedre og plutselig klarer jeg å fokusere på lesesalen! Det føles nesten som et mirakel, for jeg hadde omtrent gitt opp håpet på egne evner. Og nå viser det seg at jeg ikke har vært dum, bare trøtt! Mitt livs lettelse. Tenk at nesten 2 år med minimalt med søvn faktisk har dramatiske innvirkninger på funksjon i hverdagen! OG TENK AT DET BARE VAR MIDLERTIDIG!

Oppdatering: klarer fortsatt ikke å skrive "necessary" riktig på første forsøk. Skulle akkurat til å skrive at det går bedre med "akkurat", men så skrev jeg akuratt istedenfor så der ser dere.

Her er en liste over tema for blogginnlegg jeg har lyst til å skrive men som jeg ikke kan skrive fordi jeg "skriver masteroppgave":

• Alle de hyggelige samtalene jeg hadde med fremmede på mandag og min teori om at jeg er på mitt mest tilnærmelige når jeg er solbrent og andpusten.
• Balansen jeg har funnet mellom å høre på deprimerende lana del rey og min oppløftende "du er kul"-spilleliste (foreløpig har bare tre sanger fått innpass her pga mine svært strenge kriterier: "You Sexy Thing" av Hot Chocolate, "You're The Best" av Joe Esposito og "Fireball" av Pitbull ft. John Ryan. Kriteriene er at teksten må være eksplisitt om at sangens "du" eller "jeg" er fantastisk/sexy/on fire og melodien må være tilsvarende oppløftende. Hvis den handler om en tredjeperson er den ikke akseptabel. Hvis melodien er oppløftende, men teksten ikke er tilstrekkelig og utelukkende positiv er den ikke akseptabel. Typiske eksempler er glade kjærlighetssanger med et hint av lengsel. Veldig pluss om tittelen også er et kompliment. Megapluss om teksten inneholder gullkorn som:  "I saw, I came, I conquered, Or should I say, I saw I conquered, I came". Halo liksom. Jeg blir en vidunderlig kombinasjon av imponert, flau og provosert. Hvis noen av mine lesere har tips til sanger som oppfyller disse kriteriene er jeg veldig interessert.
• Min teori om at jeg ubevisst har sabotert min egen personlighet ved å innta en veldig sosialt behagelig rolle som vimsete, overdrevent selvironisk og påtatt ydmyk og at det dermed er blitt svært ubehagelig å oppføre meg som om jeg var intelligent eller selvsikker, noe jeg er ganske sikker på at jeg har vært før, men som nå føles helt utilgjengelig.
• Vurdering av fuktighetskremen spenol ("Norges mest brukte hudkrem!") og diskusjon av spørsmålet: hvorfor ser emballasjen ut som rengjøringsmiddel? 
• Jeg tror faktisk jeg har glemt resten.

Alt jeg gjør hjemme gjør jeg til det som tilsynelatende er mitt livs nye temasang, nemlig VBB2s tolkning av "Mikkel Rev". Det som er interessant er at hun stort sett velger seg noen linjer hver dag som hun gjentar igjen og igjen, hele dagen, også lar hun resten av sangen ligge til dagen etter, hvor hun på ny plukker ut noen linjer. I dag: "AFIKA AFIKA IKKE IKKE ADE, AFIKA AFIKA IKKE IKKE ADE, AFIKA AFIKA IKKE IKKE ADE!".

Vi har litt rare netter for tiden. Verdens beste baby 2 (heretter VBB2)  stiller urimelig høye krav til sovesituasjonen sin, hvilket vi nå jobber med, med det resultat at jeg tilbringer store deler av natten på sofaen for å ikke forstyrre Frode og VBB2. Etter at VBB2 oppdaget meg på sofaen for noen dager siden har jeg i tillegg måttet gjemme meg på do i tilfelle VBB2 insisterer på å sjekke sofaen. I natt ble jeg sittende på do og se på symaskiner på finn fra kl 01:00 til 01:50  fordi jeg trodde Frode og VBB2 fortsatt var på barnerommet og når som helst kunne bevege seg ut mot stuen. Til slutt mistet jeg følelsen i bena og bestemte meg for å snike meg ut og hente en pute og et ullteppe og legge meg på badegulvet, fordi der er gulvet lunkent og jeg slipper å sitte på do. Til min store overraskelse/lettelse var Frode og VBB2 allerede i voksensengen og jeg kunne derfor gått og lagt meg etter 2 min, istedenfor 50. På den lyse siden har jeg nå svært god oversikt over bruktmarkedet for symaskiner, som sikkert kunne vært nyttig dersom jeg vurderte å kjøpe eller selge symaskin i nær fremtid, men det gjør jeg ikke. Om det er noen jeg forstår meg enda mindre på enn meg selv, så må det være meg selv midt på natten.

Nå er jeg på vei til TRENING med min PERSONLIGE TRENER og det kan hende jeg besvimer på veien, jeg føler meg slettes ikke bra og hjertet mitt holder ikke kjeft og jeg er livredd for at noen jeg kjenner skal være der og sånn ca alle jeg kjenner trener og jeg aner ikke hvor og når men det skulle ikke forundre meg om hele bunten trener på SiO Athletica Blindern kl 9 på fredager.

Her er noen ting jeg grubler over i livet mitt akkurat nå:

• Hvor lang tid kommer det til å ta meg å skrive «akkurat» og «necessary» riktig på første forsøk?
• Hvorfor må jeg alltid justere sykkelhjelmen min hver gang jeg tar den på meg? Er det et vanlig problem? Er det noen med onde hensikter som går rundt og ødelegger tilpasningen jeg foretrekker, og som sitter og ler i buskene når jeg tar på meg hjelmen og ikke klarer å feste den uten å samtidig trekke den over øynene? Kan de vennligst slutte?
• Er jeg dum, lat, eller lider jeg simpelthen av søvnmangel og kan dermed tilgis for at jeg spiser flere skolebrød enn jeg skriver masteroppgavesetninger? Oppfølgingsspørsmål: bør jeg kjøpe skolebrød nå?

Jeg spiser mr. lee og drikker sjokolademelk til frokost på pauserommet ved lesesalen og er egentlig i strålende humør, til tross for at kantinen er stengt og at jeg derfor ikke fikk kjøpt meg belgisk vaffel med krem og sjokolade og det hadde jeg gledet meg til helt siden vi gikk tom for cheerios til frokost. Jeg ryddet opp godt over en porsjon fra gulvet etterpå, men i motsetning til visse andre jeg bor med hyler jeg ikke av fryd hver gang jeg får anledning til å spise melkevåte cheerios med generøse mengder støvstrøssel fra kjøkkengulvet, selv om det er mye annet jeg gjerne spiser fra gulvet, jeg er ikke vrang sånn sett. Her forleden fant jeg litt smågodt under sofaen for eksempel, det var en hyggelig overraskelse. Heldigvis hadde jeg en boks med mr. lee i skoskapet mitt, og det var egentlig veldig rart for det har jeg aldri før kjøpt i hele mitt liv. Frode kjøpte det til seg selv med den største selvfølge her forleden og da tenkte jeg at jeg i det minste kunne late som jeg også har masse minner om mr. lee til lunsj på barne- og ungdomsskolen, men det har jeg altså ikke, så da la jeg det i skoskapet. Det lønnet seg nå, for å si det sånn! Riktignok er det ikke belgisk vaffel, men på den lyse siden fikk jeg ta i bruk den avskyelige vannkokeren på pauserommet og jeg liker å leve farlig.

Dessuten tror jeg ikke jeg har skrevet så mye sammenhengende som det jeg gjør nå på mange dager, til tross for at jeg liksom skriver masteroppgave, men det gjør jeg ytterst sjelden.