I dag har jeg bakt kanelboller. Jeg pøste på med uanstendige mengder smør og sukker og så for meg at de kom til å bli fantastisk gode. Det viste deg at smøret smeltet og rant tvers igjennom bollene og dro med seg alt sukkeret og kanelen. Bollene smaker bare boller, og ovnen min er full av smør, det var så mye smør at det rant over kanten. Dessuten ble selve bolledeigen litt av en fiasko. Jeg hadde ikke nok melk og hadde overhode ikke lyst til å gå i butikken (hadde jeg visst hvor mange ganger jeg endte opp med å gå i butikken uansett hadde jeg gjort det med en gang, men det kommer jeg tilbake til) så jeg tilpasset alle mengdene etter hvor mye melk jeg hadde, og ganget alt med 0,75, inntil jeg kom på at 0,75 slettes ikke var det samme som to tredjedeler. Jeg prøvde å rette opp feilen, og det gikk ganske bra inntil jeg innså at jeg hadde glemt å nullstille vekten mens desilitermålet sto på. Med andre ord var alle mengdene helt feil. Dobbelt opp. Jeg hadde sagt at minus og minus blir pluss, men vi vet alle at matteferdighetene mine ikke er til å stole på. I tillegg måtte jeg i butikken tre ganger i løpet av prosessen. Tre føkkings ganger. Første gangen var jeg i ganske godt humør, for da fikk jeg gratis blomster. Andre gangen var jeg nokså sur, men hadde fremdeles håpet om skikkelig gode kanelboller, så jeg holdt motet oppe. Siste gangen var jeg så sint på verden at jeg glemte at de automatiske dørene inn til butikken ytterst sjelden går opp automatisk, så jeg kræsjet rett inn i dem, til publikums store fornøyelse. 

Jeg skulle ønske dette bare var en liten bit av en ellers givende dag, men sørgelig nok utgjør denne mislykkede bollebakingen så godt som hele dagen min. På den lyse siden fant jeg en liten skvett med lønnesirup jeg ikke visste jeg hadde, og den skal jeg drikke rett som den er. Det synes jeg at jeg fortjener, jeg har tross alt vært ute av leiligheten tre ganger i dag.